Transcription
Djevelen og NRK. Djevelen besøker NRK og oppdager at han er en ren amatør. Djevelen har sett alt. Han har sett kriger, sult, korrupte paver, gale keisere og byråkrater som skjulte tortur og drap bak ordet prosedyre og plikt. Djevelen har ledd, kost seg, applaudert og moret seg over de forferdeligste hendelser. Og han har aldri blitt overrasket. Men alt det var før han besøkte NRK.
Han ankom Marienlyst med viss selvtillit. Han er tross alt djevelen. Vesenet som oppfant løgn, drap, pine og tortur, manipulasjon, grådighet, fristelse, svik og forvrengning som gjorde ondskap til en ren kunstform. Han forventet å føle seg hjemme og fryktet, overlegen. Men allerede i resepsjonen kjente han en snikende og helt fremmed følelse: underlegenhet. Han skjønte ikke hvorfor.
For her i NRK merket han umiddelbart at det sto mennesker som løy med en skinnhellighet og en selvfølgelighet han aldri hadde opplevd før. De løy ikke for penger, ikke for makt, ikke for begjær. De løy for noe mye større. De løy for godheten. Og det, tenkte djevelen, er jo historisk sett alltid den høyeste form for ondskap.
Han gikk inn i redaksjonsmøtet, luktet kaffe, powerpoint og moralsk absolutthet. I midten av rommet sto en produsent og sa: «Det viktigste er at vi beskytter publikum fra virkeligheten. Fakta må som alltid filtreres, ellers kan folk begynne å tenke selv.» Djevelen sperret opp øynene. Dette var hans metode. Men de gjorde det med en eleganse han aldri hadde mestret selv.
Han viftet med halen og spurte hvordan de valgte ut hva som skulle filtreres bort. En redaktør svarte med et smil bredere enn messehaglen på en overlykkelig prest: «Vi tar utgangspunkt i hva vi vil at folk skal føle. Deretter finner vi fakta som kan understøtte følelsen. Følelsen, ikke sannheten.» Djevelen måtte støtte seg til en stabel med presseetikkmanualer for ikke å falle om.
Så kom det han ikke var forberedt på: demoniseringen, hans egen paradegren, det han trodde han hadde evig enerett på. I hjørnet satt en gruppe NRK-kommentatorer og trente på uttalen av ord som Frp, biologisk kjønn, vaksinemotstand, islamkritikk, grensekontroll, ytringsfrihet og skepsis. Hver øvelse var et lite ritual, som om de forsøkte å mane frem et ondt spøkelse gjennom tonefall og ansiktsuttrykk alene.
En av dem satt med en kopp økologisk kaffe med havremelk og øvde på å si «Sylvi Listhaug» med en stemme som fikk romtemperaturen til å falle 5 grader. En annen testet om man klarte å fremstille ordet «innvandringspolitikk» med samme vibrasjon som man bruker når man forteller små barn at jorden kommer til å brenne hvis de ikke resirkulerer bambustannbørsten sin. I et hjørne sto en kommentator foran et speil og trente på å si «høyreorientert kritiker» på tre forskjellige måter: med mild skuffelse, med moralsk kvalme og med påtatt omsorg. Den farligste varianten, der man later som man forstår, men egentlig bare holder deg fast mens man setter etiketten «ekstremist» på alt du er og sier.
Djevelen stirret med åpne øyne. Dette var jo hans verden, hans domene, hans håndverk. Og NRK var i ferd med å forbigå ham uten en gang å bruke svovel. Han prøvde å ta kontrollen tilbake, men «men jeg er jo ondskapen selv!» En kommentator så opp med et lunt smil: «Joda, men du forstår, ondskap er ikke lenger din jobb. Ondskap er alle som mener noe feil. Vi bare oversetter uenighet til trussel.»
En annen kvinne blandet seg inn: «Vi demoniserer ikke bare Trump. Vi demoniserer alt som ikke passer inn i den store nasjonale fortellingen om godhet.» Hun tok frem en liste: «Skepsis til vindmøller er lik klimafornektende og livsfarlig tendens. Ubehagelige tall om kriminalitet er lik potensielt ekstremistisk og rasistisk narrativ. Bekymring for ytringsfrihet er lik høyreorientert signalatferd. Forsvaret av Oslos kriminalstatistikk er lik ytre høyre-radikalisering. Alt snakk om biologiske realiteter er lik transfobisk grenseland med skyhøy risiko.»
Djevelens hale sluttet å bevege seg. Dette var jo ikke lenger vanlig demonisering. Dette var avansert demonologisk og patologisk psykoingeniørkunst.
En tredje kommentator bladde i manuset sitt: «Du kan få 5 minutter på Dagsnytt 18. Men da må du fremstå som et komplekst fenomen. Vi liker komplekse fenomener. Da slipper vi å forholde oss til konkrete fakta.» En fjerde foreslo at djevelen kunne være med i et nytt NRK-format: «Hvordan håndtere mørke meninger i lyse rom.» Et program hvor alle meninger til høyre for midten ble presentert som psykologiske ekstremistiske avvik, mens alle feilslåtte politiske beslutninger ble fremstilt som humane misforståelser.
Djevelen så på dem, på hele mekanikken, på hele den myke brutaliteten som lå under overflaten av statsfinansiert velmening. Og på nytt kjente han noe som lignet underlegenhet vokse. «Jeg trodde jeg var ond,» mumlet han. «Du var,» svarte en kommentator, som la siste hånd på en sak om toksisk skepsis. «Men nå har vi intensjonsanalyse, og det er verre og mer effektivt undertrykkende og manipulerende enn alt du har funnet opp.»
Og djevelen forsto. Han var ikke lenger den mørkeste kraften i rommet. Han var bare et utgått konsept. NRK hadde overtatt jobben hans og gjort den liksom trygg, korrekt, statsfinansiert og langt mer effektiv og sleip.
Det var i det øyeblikket djevelen innså: De trodde ikke på ondskap. De trodde bare på avvik fra politisk korrekt konformitet. Og avvikene var alltid høyreekstreme og livsfarlige, selv om de ikke var det. NRK hadde perfeksjonert det han selv aldri fikk til: å bruke godhet som våpen, å bruke toleranse som et brekkjern på virkeligheten og å bruke politisk korrekthet som rettferdiggjøring for enhver form for manipulasjon, løgn, urett og bakvaskelse.
Han lyttet videre. Innvandringens utfordringer: bare misforståelser. Økende vold: et perspektivproblem. Klima: en hellig fortelling med en korrekt trosbekjennelse. Alle avvikende fakta: generelt en trussel mot den vedtatte tryggheten. Alle uønskede spørsmål: et tegn på ekstremismen.
Djevelen svelget tungt. Han så seg rundt: «Ja, men dere skjønner vel at dere ikke avradikaliserer Norge. Dere radikaliserer bare alt dere ikke liker.» «Og det er jo poenget,» svarte en journalist vennlig. «Hvis vi plasserer all avvikende tenkning i en skammekrok, slipper vi å forholde oss til virkeligheten. Det handler om omsorg, omsorg og omsorg. Omsorg.»
Djevelen lo. En hul, skjelvende latter. Han hadde aldri kommet på å kalle rene løgner for omsorg. Det var så genialt at han nesten ble rørt til tårer. Han hadde fått nok.
Da han gikk, stoppet han ved døren og kastet et siste blikk tilbake i lokalet. Redaksjonen fortsatte å arbeide. De klippet, forkortet, radikaliserte, farget, masserte, dempet, løy og forsterket. Alt med en selvsikker ro man vanligvis bare ser hos prester som er helt sikre på at Gud selv signerer lønnsutbetalingen.
Djevelen forlot Marienlyst med bøyd nakke og subbende skritt. Han hvisket stille: «Altså. Jeg brukte mange tusen år på å perfeksjonere ondskap. NRK gjorde det samme til folkeopplysning og omsorg på bare noen få tiår.» Og i mørket, på vei bort fra bygget, innså han noe veldig ubehagelig. Han kunne aldri konkurrere med mennesker som trodde de var gode, mens de gjorde hans jobb bedre enn ham selv. For selv visste han jo hva han var: en ond jævel. Ha!